Kim-André Åsheim (40) har bakgrunn som SV-politiker, og jobbet inntil i fjor som finanspolitisk rådgiver for partiets stortingsgruppe. Midt under pandemien pakket han og familien bilen i fjor vår og kjørte nordover, for jobb i Rana Utvikling AS og prosjektarbeid med mobilisering for batterifabrikk.

Gigantplanene til batteriselskapet Freyr kan gi 1500 direkte arbeidsplasser på Mo, og mange flere indirekte.

Dette skal Kim-André fortsatt jobbe for. Men nå i ny rolle:

Etter sommeren går han til jobb som leder for strategisk kommunikasjon og samfunnskontakt i Mo Industripark AS.

– Gratulerer med ny jobb! Hva skal du egentlig jobbe for?

– Helt overordnet skal jeg bidra til at vi får vist fram alt det fantastiske som skjer i industriparken og jobbe for gode rammebetingelser for industrien., sier Åsheim.

Historien om en ny by

Freyr og alle gode krefter i byen og landet er nå i sluttspurten for å bygge den første av fem fabrikker. 40-åringen fra Utskarpen bruker gjerne litt store ord for å beskrive dette eventyret:

– Det kan virke som en klisjé, men når du står på industritomta på Mo, så blir det helt tydelig at dette er en by som holder på å endre seg fundamentalt.

– Hovedoppgaven min er å sørge for at vi fortsetter å få ut den historien, og jobbe opp mot myndighetene for å sørge for best mulig rammevilkår, sier han.

En industripark er først og fremst en fysisk eiendom og bygninger som kan brukes til å utvikle ny industriell virksomhet og aktivitet. Altså bedrifter og fabrikker, bokstavelig talt.

– Men det handler også om felles infrastruktur og hvordan vi kan utnytte de samspilleffektene som industrien kan ha på sitt beste. For eksempel innen sirkulærøkonomi, når vi bruker overskuddsvarme fra industriproduksjon som fjernvarme i byen, sier Åsheim.

Tror på 10.000 nye innbyggere

Rana Utvikling AS ble etablert som et utviklingsselskap under omstillingen etter jernverket. Selskapet har kommunen som hovedeier og et overordnet formål om å legge til rette for både industri og andre etableringer. Når Kim-André nå bytter jobb til Mo Industripark AS kommer han slik sett enda tettere på industrien.

– Hva lå bak ønsket om å bytte jobb?

– Det er vel litt klisjé, men jeg fikk en mulighet som var vanskelig å si nei til. Det er det korte svaret. Men jeg skal jo fortsatt jobbe med blant annet Freyr, som vil være et historisk prosjekt, samtidig som jeg går inn i ledergruppen i Mo Industripark.

Ambisjonen om 1500 nye arbeidsplasser kan høres store ut – men både Freyr selv og tilretteleggerne holder fast på målet.

Samtidig er ambisjonene i realiteten mye større: 1500 er tallet knyttet til selve batterifabrikken. En slik etablering vil gi ringvirkninger, muligheter for leverandører, andre etableringer, og gjerne flere innbyggere per nye arbeidsplass.

Nå snakkes det om 10.000 flere innbyggere til Mo i Rana.

– Og det er realistisk?

– Ja, vi tror det. Direktør Ole Kolstad i Rana Utvikling gikk nylig ut med tallet 12.000. Vi vet jo ikke eksakt hvor mange dette blir, men vi må tørre å se for oss at dette skal gå bra. Alternativet er jo mye dårligere; at vi ikke lykkes med ny industri og at Rana kommune ender opp med en krympende og stadig eldre befolkning, sier Åsheim.

Fysisk og digital byutvikling

I dag har Rana 26.000 innbyggere. 40 prosent flere krever selvsagt en enorm utvikling innenfor bolig, utdanning og annen infrastruktur. Men ikke bare fysisk. Også den digitale byutviklingen står i fokus.

– I Rana Utvikling jobber vi med mange ting man kanskje ikke ville sett for seg for bare noen år siden. Et prosjekt vi har sammen med næringslivet handler om hvordan Mo i Rana ser ut på nett. Før gikk folk av toget og så seg rundt i byen. Nå blir første møte som oftest på nett, og vi må sørge for at det møtet blir så godt som mulig, helst like bra som virkeligheten, sier Åsheim.

– Hvordan står disse planene blant folk flest? Kjenner de til dem, og tror på ambisjonene?

– Jeg tror i hvert fall planene er kjente nok, både lokalt og blant de som må kjenne til det. Freyr vil jo være Norges første battericellefabrikk. Samtidig er det klart at når det gjelder omfanget og tallene vi snakker om, så tror jeg mange har en sunn skepsis til dette. Men fra politisk nivå er det ingen vil om ambisjonene. Viljen til å satse er til stede, og den er godt forankret både blant velgerne og politikere.

• Slik presenteres batterifabrikkplanene:

Flyttet til Utskarpen – ikke fra Oslo

Det har gått et drøyt år siden Kim-André Åsheim og familien flyttet hjem. For hans del var det etter 16 år i hovedstaden. Og nordlendingen både var og er fortsatt glad i byen.

– Hvordan var det å flytte fra Oslo?

– Fysisk så var det slik at vi satte oss inn i en bil og kjørte nordover. Og i det vi kjørte ut av Oslo var det selvsagt vemodig: Vi er glad i byen, har mange venner her og har brutt opp fra et godt liv, sier Kim-André.

Det siste året har han blitt kjent med hjemkommunen på nytt, og er veldig tydelig på at det var et aktivt valg. Dette handlet ikke om å komme seg bort fra noe.

– Altså: Jeg har sett noen rekrutteringskampanjer hvor det nesten handler om å snakke ned Oslo, storbyens mas og larm. Ikke gjør det. Folk bor i Oslo fordi man trives der. Ellers ville ingen bodd der, sier nordlendingen engasjert, og fortsetter:

– Derfor sier jeg at vi flyttet ikke fra hovedstaden, vi flyttet til Utskarpen. Til et område med et ekstremt spennende prosjekt, en av de største industrietableringene i fastlands-Norge. Og et sted hvor vi både kan kjøpe god kaffe, bruke naturen og komme oss ut i båt.

– Vi som nordlendinger kan ha mer stolthet og løfte fram kvalitetene folk skal flytte til. Ikke stå der med lua i hånda og spørre om folk er lei av Oslo, sier han.

Mener industrien er løsningen

– Det er mye snakk om det grønne skiftet. Nå sitter du tett på noe som faktisk er en den del av løsningen. Hvordan har det vært å forlate hovedstaden og komme tettere på industrien?

– Det er nok noen som er litt frakoblet virkelighetene i disse spørsmålene. For all del, det skjer mye bra i Oslo og hovedstaden går gjennom en fantastisk sykkelrevolusjon nå.

– Men vi får ikke til det grønne skiftet alene av å sykle litt mer. Klimaendringene er forårsaket av industrialiseringen og så store mengder CO₂ at det nesten er umulig å forestille seg. Nettopp derfor er det åpenbart at det er industrien som må til for å løse krisen.

Kim-André Åsheim mener vi rett og slett ikke har noe annet valg enn å bygge industrier som forsyner verden med både energien og energilagringen som verden etterspør stadig mer av.

– Batteriet til både sykkelen og bilen må produseres et sted. Det må skje med så lavt fotavtrykk som mulig. Men det skjer ikke uten at vi bygger opp en industri. Vi kommer ikke utenom store bygninger og fabrikker, fortsetter han.

– Og nettopp her har Nord-Norge vunnet i lotto, med den tilgangen på mineraler og overskudd av fornybar energi vi faktisk har nå. Vi har alle muligheter for å bli den industrielle motoren i landet, mener Åsheim.

– Med fare for å starte en mye lengre debatt: Det inkluderer vindkraft?

– Det korte svaret er ja. Halvparten av energibruken vår er fossil i dag, og den halvparten må fases ut ganske raskt. Vi trenger mer strøm, og den kan på sikt komme fra både havvind eller mer fantasifulle løsninger. Men på kort sikt viser alle utredninger at vi må ta i bruk de teknologiene vi har i dag.

– Da er vindkraft en åpenbar del av løsningen. Men det må selvsagt gjøres på en god måte, som i størst mulig grad minimerer konfliktnivået.