En strøm av unge mennesker forlater Nord-Norge uten senere å vende tilbake. Ifølge prognosene til Statistisk Sentralbyrå vil befolkningssammensetningen i landsdelen derfor gjennomgå dramatiske endringer de neste 30 årene.

Folketallet i nord vil riktignok holde seg relativt stabilt, men det vil skje en betraktelig aldring av befolkningen. I år 2050 blir det færre nordlendinger i alle aldersgrupper under 70 år, og betydelig flere eldre. Antall barnefødsler, som har sunket med hele 35 prosent de siste 20 årene, vil gå ytterligere ned.

Atskillig færre enn i dagens Nord-Norge vil altså være i yrkesaktiv alder. Nedgangen i antall unge voksne er for lengst i gang.

Allerede nå melder både NHO og NAV at nordnorske virksomheter sliter mer med å skaffe kvalifisert arbeidskraft enn hva tilfellet er i andre landsdeler.

Av fylkene har kun Møre og Romsdal en like høy andel foretak med rekrutteringsvansker som Troms og Finnmark.

• Sjekk ledige stillinger i Nord-Norge her!
• Venter du på drømmejobben i nord? Legg inn din CV i kandidatbasen på Heia Nord-Norge!

Hva skal til?

Utgangspunktet for undersøkelsen masterstudentene Kristin Karlsen og Kristin Myreng gjennomførte ved Handelshøgskolen UiT våren 2021 var et ønske om å finne ut hvordan dagens nordnorske ungdom vurderer betydningen av jobbmuligheter, nærhet til familie, fritidstilbud og andre faktorer når de skal velge bosted.

I neste omgang kunne så informasjonen om preferanser kobles opp mot sannsynligheten for at en ung voksen tror hen vil være bosatt i Nord-Norge om fem år. Den mulige nytten av slik kunnskap knytter seg til to spørsmål:

Evelyn landet drømmejobben heime. Kristian fikk ta med seg kontoret til Lofoten

Hva skal til for å få unge voksne til å bli værende i nord?

Hvordan skal en få de som har flyttet sørover, til å vende tilbake?

659 yngre personer fra 19 til 35 år deltok i undersøkelsen. Alle hadde en tilknytning til Nord-Norge, men fordelte seg på tre grupper. Gruppe 1 (48 prosent) hadde bodd hele livet, og gruppe 2 (37 prosent) deler av livet i landsdelen.

Den tredje gruppen (15 prosent) hadde aldri hatt bostedsadresse i nord, men oppholdt seg her for tiden grunnet arbeid eller studier.

Tidligere studier har i liten grad fokusert på unge voksne med tilknytning til Nord-Norge, og aldri med så mange spurte. Det som gjør denne gruppen særlig interessant, er at den ifølge tidligere forskning er atskillig mer tilbøyelig til å etablere seg i nord enn ungdommer sørfra.

Bopreferanser

I surveyen ble deltakerne presentert for en serie generelle påstander om bolyst, som de skulle ta stilling til ved hjelp av en skala fra 1 (Helt uenig) til 5 (Helt enig).

Påstandene skulle måle hvor stor betydning den enkelte tilla forskjellige faktorer hentet fra forskning på hva som motiverer norske ungdommers valg av bosted. Faktorene kan inndeles i gruppene «sted og miljø», «arbeid», «familie og nettverk» og «bosted/bolig». I tillegg var det to påstander som gjaldt det å bo i Nord-Norge om 5 år.

Som antatt lignet de spurtes bo-preferanser på hva tidligere norske undersøkelser har funnet. Oppvekstmiljø, en sikker arbeidsplass, det å få bruke egen kompetanse, gode kommunale tjenester og trygge omgivelser var særlig vektlagt.

Gjennomsnittsvarene lå på de spørsmålene over 4.6, det vil si mellom «Litt enig» og «Helt enig». Det var som ventet også små forskjeller mellom preferansene til de tre gruppene som deltok.

Tilhørigheten er viktig

Ulik tilhørighet til landsdelen viste seg derimot å ha stor betydning for i hvilken grad den enkelte så for seg å bo i Nord-Norge om 5 år. Her var mønsteret som forventet at lysten til å bli værende avtok med svakere tilknytning til landsdelen.

• Unge voksne som alltid hadde vært bosatt nordpå svarte i gjennomsnitt 4.2 (altså på en skala fra 1 til 5).
• For de som bare hadde bodd deler av livet i nord var det tilsvarende tallet 3.3, altså signifikant lavere.
• Gruppe 3, som aldri hadde hatt bostedsadresse i nord var, med et gjennomsnittssvar på 2.6, lite tilbøyelig til å tro at de fortsatt befant seg i Nord-Norge om 5 år. Det at familien bor sørpå, og ønsket om et levende sentrum virket for dem sterkt negativt inn på bolysten.

I diskusjonen om hva som eventuelt kan gjøres for å beholde noe flere ungdommer i landsdelen er det følgelig mest nærliggende å konsentrere seg om gruppe 1 og 2.

Daniel (35) får toppjobb i Oslo, men blir boende i Bodø: – Håper flere ser slike muligheter

Spørsmålet er så hva som blant dem påvirker variasjonen i svarene som gjaldt det å bo nordpå om fem år.

Hva er det som hemmer eller fremmer den enkeltes lyst til å bli værende på sikt?

Ved å koble den enkeltes svar på det spørsmålet til informasjonen hen ga om sine allmenne bo-preferanser, kom det frem en rekke interessante sammenhenger.

Det levende sentrum

Innenfor gruppe 1 viste bolyst i nord seg å henge sammen med det å vektlegge kvaliteter som nærhet til familie og venner, tilgang til natur, god kjennskap til lokalsamfunnet og gode kommunale tjenester.

Jo større betydning den enkelte tilla de fire faktorene, desto mer tilbøyelig var hen til å ville forbli i Nord-Norge.

Bomotivasjonen deres sank derimot jo mer de vektla et levende sentrum og sjansene for å få jobb, aller helst drømmejobben. Lysten til å bli i nord ble også lavere jo viktigere hen mente det var å kunne bo i leilighet og ha et godt kollektivtransporttilbud.

Svarene til gruppe 2 tegnet et lignende bilde, selv om kun to faktorer i den gruppen ga økt bolyst i nord. De som la vekt på tilgang til natur og varierte fritidstilbud, svarte oftere at de ville forbli i landsdelen.

Det å ha familie eller venner i nærheten hadde ikke positiv effekt på bolysten deres. Dette er naturlig ettersom færre enn i gruppe 1 fortsatt har slike kontakter i Nord-Norge.

Faktorene som ga redusert bomotivasjon, var derimot stort sett de samme som i gruppe 1.

Jo mer den enkelte var opptatt av et levende sentrum, ønsket seg drømmejobben eller ville bo i leilighet, desto sjeldnere kunne hen se for seg å bo nordpå 5 år frem i tid.

Urbane goder er nødvendig

Felles for begge gruppene var dermed at det å verdsette typisk urbane kvaliteter gir unge voksne redusert lyst til å bli værende i Nord-Norge.

Funnene illustrerer slik sett nok en gang hvor vanskelig det i årene som kommer vil bli å holde på ungdommen, og da fremfor alt i landsdelens mange distriktskommuner.

Urbane goder som et mangfoldig arbeidsmarked, god kollektivtransport, et levende sentrum og tilgang til leiligheter vil realistisk sett bare kunne oppnås i byer og større tettsteder.

Om ytterligere politisk satsing på regionale sentra vil kunne bremse ungdommens flukt fra landsdelen er et åpent spørsmål.

Trolig er det likevel det eneste virkemiddelet en kan ty til.