De bygget opp Nord-Norge igjen. Hva kan vi lære av «gjenreiserne» i dag?

Det finnes noen bilder som klorer seg fast på en måte som gjør det vanskelig å slippe dem. For meg er bildene av innbyggere i Hammerfest som står i ruinene i fjærsteinene etter at tyskerne hadde brent byen sønder og sammen, blant de sterkeste.

Som millennial er det nesten umulig å fullt ut ta innover seg hva de faktisk sto i, men likevel er det nettopp disse bildene som får meg til å stoppe opp og reflektere. 

Når alt ble revet bort

For kontrasten til vår egen tid er slående. I dag kan det føles som om verden raser sammen hvis vi mister mobilen, mens menneskene på disse bildene hadde fått livene sine revet bort. Byen var forlatt, hjemmene var borte, og familier kunne være splittet, traumatisert eller i verste fall ikke lenger eksistere.

I slutten av oktober 1944 ble Hammerfest jevnet med jorda, med ett eneste unntak – kapellet på St. Hanshaugen – etter at Hitler beordret tvangsevakuering og nedbrenning av hele Finnmark og Nord-Troms.

Når vi i dag diskuterer lavkarbo, ketose og kjøttskam, er det verdt å minne seg selv på at virkeligheten den gangen handlet om noe langt mer grunnleggende: hungersnød, dødsangst og en konstant kamp for å overleve.

Det gjør noe med perspektivet.

Å begynne arbeidet med å bygge opp et liv i Hammerfest under slike forhold må ha krevd et mot og en viljestyrke som det nesten er vanskelig å fatte i dag, og selv om byen fysisk var borte, klarte folk likevel å bevare identiteten og fellesskapet som gjør Hammerfest til Hammerfest.

Alle som har vært på 70,7 grader nord vet at vi ikke akkurat er velsignet med det mest gjestmilde klimaet, men til gjengjeld finnes det en varme i folk og en utholdenhet som strekker seg langt tilbake i historien, og nettopp denne kombinasjonen er kanskje noe av forklaringen på hvorfor gjenoppbyggingen lot seg gjennomføre.

For meg er det en påminnelse om hva som bor i oss.

En landsdel full av muligheter

I dag står Hammerfest og resten av Nord-Norge overfor helt andre utfordringer, men samtidig noen av de viktigste veivalgene vi har hatt på lenge.

På den ene siden har vi en demografisk utvikling som er krevende, med befolkningsnedgang og en stadig eldre befolkning i mange lokalsamfunn. På den andre siden har vi knapt noen gang hatt bedre forutsetninger for å skape livskraftige samfunn, med naturressurser i verdensklasse og energikilder som verden i økende grad er avhengig av.

I tillegg har turismen gjennomgått en utvikling som få kunne sett for seg for bare noen tiår siden, fra å være forbundet med tyske turbusser til Nordkapp i midnattssol, til å bli en helårsnæring som tiltrekker seg mennesker fra hele verden.

I byer som Tromsø har veksten vært så kraftig at den skaper heftig debatt, men samtidig er det ingen tvil om at turismen representerer enorme muligheter dersom den forvaltes klokt.

Nord-Norge mangler folk 

Summen av dette er at Nord-Norge, etter mitt skjønn, sitter på en gullgruve av dimensjoner, og det er vanskelig å peke på mange regioner i verden med bedre forutsetninger for å skape gode og meningsfulle liv.

Likevel står vi igjen med det samme grunnleggende problemet: vi mangler folk.

På samme tid preges landsdelen til tider av intern uro og unødvendige konflikter, der energi som kunne vært brukt på utvikling, i stedet går med til å stå i mot hverandre.

Når man ser dette opp mot historien, er det vanskelig å ikke stille seg spørsmålet om hva de som sto i ruinene i Hammerfest ville tenkt om hvordan vi forvalter mulighetene våre i dag.

Framtida bygges i lag

For uansett hvordan administrative grenser tegnes om igjen, og hvilke diskusjoner som pågår om turisme, sykehus, tjenester og struktur, finnes det en fellesnevner som ikke lar seg endre:

Vi er fra Nord-Norge.

Og hvis vi kjenner etter, ligger det en stolthet der som går dypere enn både kommunegrenser og enkeltsaker, og som representerer en iboende kraft vi har til felles. 

Det er nettopp denne kraften vi må bruke dersom vi skal lykkes framover, for framtida i nord bygges ikke av enkeltaktører alene, men av mennesker og miljøer som drar i samme retning.

Dette handler også om hvordan vi tenker rundt verdiskaping og kompetanse i landsdelen, og hvordan vi sikrer at mest mulig blir igjen i landsdelen. 

Allerede på skolen lærte vi forskjellen mellom parasittisme og mutualisme (symbiose), der den ene parten i det første tilfellet overlever på bekostning av den andre, mens begge parter i det andre tilfellet styrkes gjennom samspillet i symbiosen. 

Det er et enkelt prinsipp, men samtidig et prinsipp som er like relevant i dag.

For hvordan vi forvalter naturressurser, hvordan næringslivet velger sine samarbeidspartnere, og hvordan vi møter hverandre i det daglige.

Vi må vokte oss vel, så vi ikke sager av greina vi selv sitter på.

Til syvende og sist lever vi i gjensidige avhengighetsforhold, og det er først når vi fullt ut tar innover oss dette at vi kan begynne å utnytte det potensialet som faktisk finnes. Det er vanskelig å vite hva som gikk gjennom hodet til «gjenreiserne» som bygget opp Finnmark og Nord-Troms, men jeg er overbevist om at samarbeid sto vitalt. 

Helt til slutt vil jeg dele en liten digresjon fra i går, da jeg snakket med vakthavende meteorolog ved Meteorologisk institutt i Tromsø, som kunne melde om høytrykk, sol og oppsiktsvekkende temperaturer så langt prognosene rekker.

Med andre ord: Future is so bright we need to wear sunglasses.

Men hvis vi skal lykkes med å forme framtida, må vi samtidig være villige til å lære av historien – og kanskje viktigst av alt, klare å løfte i lag.

Heia Nord-Norge!