– På telttur i Hovden. Veldig idyllisk kveld med rosa himmel. Om natta var vinden så sterk at teltet lå vannrett, forteller Kristian F. Nikolaisen og Evelyn Pecori.

Evelyn landet drømmejobben heime. Kristian fikk ta med seg kontoret til Lofoten

Etter ti år i Oslo, bryllup, barn og en pandemi, var tiden inne. – Vi er klare for litt frihet, space og spontanitet, sier Evelyn Pecori og Kristian F. Nikolaisen.

Publisert Sist oppdatert
Familien: Kristian, Evelyn og Elio.

Det er bare uker og dager igjen til flyttebilen rygger inn mot døråpninga deres på Grefsen. Ei døråpning de har gått så mange ganger inn og ut av de siste årene. Først uten barnevogn, så med lille Elio (1).

Han ble født under lockdown og har levd sitt første år i et nedstengt Oslo.

Vi flytter til Svolvær og selger drømmeleiligheten vår i Oslo, skrev Kristian F. Nikolaisen i vår.

– Første innlegg på Facebook på over fem år, da må det nesten være noe skikkelig. Og det er det, skrev han.

Den store testen

De møttes på videregående på Sortland i Vesterålen, og etter at russedressen ble pakket ned, gjorde de som nordlendinger ofte gjør: Flyttet til Oslo for å starte neste kapittel.

Jakter du ny jobb i Nord-Norge? Sjekk ut mange muligheter her!

– Det var en selvfølge å flytte ut etter videregående. Alle gjorde det, og det var egentlig aldri et spørsmål om å bli værende i nord. Vi var veldig lei og hadde behov for å prøve noe nytt. Jeg tror det er lurt å flytte litt på seg, sier Evelyn og Kristian.

Det er ti år siden han besto den store testen:

De tok det sagnomsuste morgenflyet fra Evenes til Gardermoen, og hadde avreise hjemmefra klokka fire. Da de landet, bar det rett på IKEA for å skaffe det de trengte for å rigge seg til for å starte et liv sammen i sør.

Elio, Kristian og Evelyn, fotografert av Kristina Kvammen på god avstand, våren 2020. De gikk de seks kilometerne ned til sentrum og tilbake med Elio på 1 mnd, for å slippe å ta kollektivtransport.

Ei lang reise midt på natta, og så rett på IKEA? Jeg tenkte at holder dette, så er han virkelig noe å satse på, sier Evelyn Pecori fra Svolvær.

Kristian besto testen. Ti år senere er de godt gift, er blitt foreldre og i ferd med å pakke sammen sakene i leiligheita på Grefsen.

En venn i døråpninga

Evelyn er på tråden fra et nylig gjenåpnet Oslo, og gjør ærender med Heia Nord-Norge på øret og ettåringen i vogna. Elio pludrer «mamamama» og det piper fra varer som blir scannet i kassa.

Kristian har flydd til Tromsø for å løpe Midnight Sun Marathon og hilse på familien, så Evelyn er alenemamma for øyeblikket. I løpet av den timen vi prater har hun gjort alle dagens ærender til fots. Det blir kanskje ikke helt like kortreist om en måned.

– Vi har levd lenge i byen, og er vant til infrastrukturen, sier hun.

– Det å skulle få det til å klaffe med de to bussene som går i døgnet er kanskje den største omstillinga, hehe. Vi må nok få oss bil nå, sier hun og humrer.

– Men når det er sagt, i Svolvær er det ikke så vanskelig å gjøre ærend til fots og med sykkel. Det er kanskje heller færre kjappe takeaway-muligheter og vanskeligere å komme seg ut av byen uten bil. Vi har jo egentlig en ambisjon om å fortsette å sykle og gå i hverdagen, og det tror jeg er mulig!

Siden de satte sine føtter i Oslo har hun tatt en bachelor i fotojournalistikk, og Kristian er utdannet ingeniør. Begge med fast jobb.

De hadde planer om å bytte leilighet, men hvor de skulle sende flyttebilen hadde de ikke helt bestemt seg helt for. Lockdown speedet opp prosessen kraftig.

– Vi har bodd lenge nok i mini-leilighet, og flytting til ny leilighet lå i kortene, forteller hun.

– Den siste tiden har gitt oss noen vekkere i forhold til sårbarhet, hva vi egentlig ser etter og hva vi trenger, og det fikk oss til å se nordover igjen, sier Evelyn.

Ved bordet: Elio, Kristian og Evelyn. – Vi ler av at Elio har kommet til punktet i måltidet der han helst deler maten sin med oss og gulvet. Blomstene fra visninga har begynt å visne i bakgrunnen.

Fikk ikke besøke barselavdelingen

Overgangen til babyboble skjedde samtidig med lockdown.

Vel to timer etter at Elio var født, sa de hadet i heisen og så ikke hverandre på fire dager. Kristian fikk ikke besøke dem på sykehuset, men stod utenfor i bakgården og vinka opp til barselavdelinga i tredjeetasje.

– Det var helt rått og kjentes veldig feil og rart. Men heldigvis var det bare fire dager. Da vi kom hjem gikk ting bedre, sier Evelyn.

Vennene deres leverte mat på døra den første tiden, som gjorde at de slapp å dra på butikken. De fikk se vennene i døråpninga, noe Evelyn fant både rørende og betryggende, men desto merkeligere at ingen fikk lov til å holde barnet deres.

Etterhvert kunne møte den lille vennekohorten sin, dra på babysang, spise lunsj ute, og gjøre mye av det man ellers gjør.

Men da været ble kaldere, og restriksjonene dundret inn over Oslo, ble det mye tyngre.

Av og til har sidene i Vårt Land blitt lagd med en liten gutt på fanget i vår.

Hjemmekontor i en loftsleilighet, lockdown, mammapermisjon i samme loft og godt under 15 minusgrader ute er en kombinasjon de ikke vil ha igjen. På varmere dager møtte dei venner på lekeplassen eller i bakgården, med matpakke og kaffe på termos.

– Jeg tror det å møte mennesker på en avslappa måte har vært det vi har savna aller mest i nedstengninga.

Alle disse hverdagene

De reiste nordover på en ekstra lang juleferie, og fikk et etterlengta pusterom fra de strengeste restriksjonene. Da fikk de også smakt litt på hvordan hverdagen hjemme kunne vært.

Å oppleve de helt vanlige dagene på et sted som lenge bare hadde vært feriested i høysesongen, gav dem et inntrykk av livet i nord. De hadde allerede satt seg en frist for å enten flytte hjem eller bli i Oslo, men den var egentlig fem år unna.

Kristian og Elio i sofaen: Og av og til har dette vært utsikten fra hjemmekontoret. I det siste har Deichman hovedbibliotek blitt veldig flittig brukt.

– Men jeg tror pandemien, og alle disse hverdagene hjemme, trigga oss til å tenke nytt om hvor vi kunne tenke oss å leve, forteller Evelyn.

Begge begynte å snakke mer og mer om hvordan ting kunne bli dersom de flytta hjem igjen.

– Vi flytter jo ikke på grunn av at det er mindre sjanse for en ny lockdown i nord. Men pandemien gjorde at vi fikk testa det å leve uten mange av godene man har i byen, og i tillegg prøvd oss på hverdagen hjemme.

Nå gleder de seg til mer space, mer tid og eget hus. De har riktignok is i magen når det gjelder bolig – de mellomlander hos foreldrene mens de scroller seg gjennom boligannonsene.

Men med jobb, der var det kort prosess. Evelyn så én annonse, og den annonsen var mer enn nok. Da det dukket opp en ledig stilling i Våganavisa, var det ikke noe å vente på.

Lokalavisen i Svolvær, hjemstedet til Evelyn, søkte etter folk. Og folk fikk de. Hun fratrer full jobb i Vårt Land, der hun har jobbet i flere deler av produksjonen. Nå sist med desking og utforming.

– Jeg er veldig glad i lokalavislivet. Den har en utrolig viktig funksjon i lokalsamfunnet. Man kommer tett på folk og jobber veldig allsidig. I Vårt Land har jeg jobbet med mikrodeler av prosessen, med alt fra presentasjon på nett, sosiale medier og uttegning på papir, forteller hun fra innerst på Coop.

Elio har sluttet å hoie, muligens har han sovnet.

Mye av det hun har gjort har handlet om hvordan historien blir presentert visuelt på ulike plattformer. I Vårt Land jobber er de ansatte som en del av et system der alle har sin oppgave. Nå gleder hun seg til å bli allround-journalist i Lofotens hovedstad.

– Det blir nok annerledes å være i en redaksjon der alle gjør litt av alt. Jeg gleder meg til å ta med meg det jeg har lært fra én nisjeavis og bruke det i en helt annen sammenheng. Jeg har savnet å jobbe i lokalavis. Det er en egen måte å bli kjent med miljøet og folk, sier Evelyn.

Dro med oss en sovende Elio ned til fjæra ved oldemor sitt hus på Valle i Lofoten.

Tar med jobben nordover

Kristian på sin side får ta jobben sin med nordover. Han er ingeniør i Erichsen & Horgen, og bedriften ser på dette som en mulighet til å etablere en avdeling i Nord-Norge.

Et eksempel på at en jobbmulighet i nord like gjerne kan bli til ved å tenke annerledes som ved å scrolle jobbannonser.

At unntakstilstanden har åpnet muligheten og tenkningen for hvor en jobb kan være, er det ingen tvil om.

– Jeg får ta med meg hjemmekontoret til Svolvær og blir en egen satellittavdeling som kommer til å tilknyttes det nærmeste kontorstedet, som er Trondheim. Derfra kommer jeg til å jobbe med prosjekter over hele landet, men særlig de prosjektene vi har i regionen, sier Kristian – etter vel gjennomført maraton.

Det finnes flere kontorfellesskap som man kan leie seg inn i også, så det skal de se på etterhvert.

De har brukt alle feriene nordover, og med tett program. Å bo i Nord-Norge er for Evelyn og Kristian muligheten til mer spontanitet.

En av mange trilleturer til Svinøya i Svolvær på den lange juleferien våres i 2020/21. Dette var i januar, rundt da sola kom tilbake igjen.

Det gir dem større frihet til å ta de turene de har lyst til når været passer. Det gir dem ikke bare et glimt av midnattssol i sommerferien, men en mulighet til å kjenne alle årstidene på tennene og ikke minst kunne gi Elio en oppvekst tett på naturen.

– I tillegg er det mye kult som skjer i kulturlivet, nye restauranter og spennende konsepter. Det gleder vi oss til å teste ut.

Det kjipe er å ta farvel med vennene i Oslo. Det fine er å få dem i nord tilbake.

Kristian gikk musikklinja på videregående, og spilte i band. Etter gymnaset ble de fire bandmedlemmene ble spredt for alle vinder. Nå er tre av fire bandmedlemmer tilbake igjen i nord etter å ha bodd i inn- og utland.

– Dere har familie og tilknytning til Nord-Norge. Må man ha familie her for å trives? Og hva kan andre tilflyttere forvente seg fra landsdelen, sånn bortsett fra midnattsol og toppturer?

– Å komme til Nord-Norge kan være overraskende, særlig om du er vant til å bo i by. Infrastrukturen er ikke like utviklet. Det er mye som er annerledes, men for det meste positivt. Det beste er friheten og et litt roligere tempo, det kan du nyte om du kommer herfra eller ei, sier de.

– Hva med mørketida?

– I Svolvær der vi skal bo, er sola borte bare noen få uker. Den er tilbake 6. januar. Det er ikke så farlig. Helt ærlig gleder meg egentlig litt til den tida, sier Evelyn.

Og en ting hun gleder seg spesielt mye over:

At Elio kommer til å snakke nordlending.

Powered by Labrador CMS